Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å starte ting.
Noen ble selskaper.
Noen ble produkter.
Noen forsvant.
Noen lærte meg mer gjennom å mislykkes enn andre gjorde gjennom å lykkes.
I lang tid tenkte jeg på dem som separate prosjekter.
Først mye senere forsto jeg hvor sammenhengende veien faktisk hadde vært.
Fra TV og radio til det tidlige Internett, fra nettsamfunn til plattformer, fra medier og analyse til kunstig intelligens, har jeg igjen og igjen vendt tilbake til i bunn og grunn det samme problemet:
hvordan koble mennesker, informasjon og teknologi sammen på nyttige måter.
Min vei i Kirken utviklet seg parallelt med dette arbeidet.
Den trakk meg ikke bort fra vitenskap eller teknologi.
I stedet gjorde den et annet spørsmål stadig vanskeligere å ignorere:
hva bygger vi alt dette for?
Teknologien gir oss en ekstraordinær kraft til å skape systemer som påvirker menneskelig atferd, institusjoner og samfunn.
Jo kraftigere disse systemene blir, desto større blir ansvaret til menneskene som bygger dem.
Det er dette perspektivet jeg tar med meg inn i arbeidet mitt i dag.
Jeg er fortsatt fascinert av ny teknologi.
Jeg er fortsatt villig til å eksperimentere.
Jeg er fortsatt villig til å bygge ting som kan mislykkes.
Men etter mer enn tjuefem år forstår jeg langt tydeligere at det endelige målet på et system ikke bare er om det fungerer.
Det er hva det gjør med menneskene som lever inne i det.
Det er fortsatt svært mye igjen å bygge.